Det er noe sært med våren i Norge. Kanskje er det noe sært med våren alle steder. Den kommer plutselig, ikke bare delvis og mildt. Plutselig er det sommer, og ingen vet egentlig hvor våren ble av. Den druknet seg selv i regnvær, eksamener og ting man burde ha gjort. Det ble ikke noe snø i år.
Jeg husker varme vinder strøk meg over kinnet, hvisket sin ankomst og så forvant. Vinteren tok overhånd igjen, men nå er det sommer? Noe kjapt og lydløst må ha sprunget forbi. For nå er alle lam født, og fuglunger har begynt å forlate reiret. Noe mystisk må ha skjedd. En eller annen gang i løpet av vinteren…
Laptopen min har vært på reperasjon i en halv evighet, nå er den tilbake. Jeg har vært på reperasjon i en evighet, en er jeg tilbake? Aner ikke. Et skritt, en tanke, en vei. Tilbake til verden, som jeg egentlig aldri forlot.
Datamaskinen, med alt av nedlagt arbeid, gikk hen og døde. Nå sitter vi her begge to, og lurer på hvor våren ble av. Eller når den kom, for nå er den uomtvistelig her. Kirsebærtrærne blomstrer i nabobyen, og vi har en påskelilje i hagen. Det blomstrende livet er tilbake, og tilbake er så mangt.
God 17. mai! 
Nå er russetiden over
Det er vår i Norge. Snøen er en meter høy utenfor vinduet. April, sier de dette er. April.
April er måneden før den jeg ble født i. April er den andre vårmåneden. April er påske.
Påske derimot er ingen årstid, men tanker om liv og død.
Sol, vår, gamle blader og foretillinger.
April derimot er slaps
Som snegler seg
forbi
Middag, det store fellesmåltidet, er hellig. Med alle dets diskusjoner, underfundige tankehopp og livslyst. Maten kommer så i andre rekke, selv om den er likså viktig. Delige lukter fyller ganen, følelsene ruser i kroppen, selv om det er liv vi tar for å holde oss i live.
Jeg ser på maten, maten ser ikke meg. Jeg åpner munnen, intet kan kjempe i mot. Ingen jakt, ingen ære, intet rituale for å minnes matens offer. For det var på ingen måte frivillig, var det? Dyret ba aldri om å bli spist, grønnsakene ba aldri om å bli høstet. Like vel spiser vi, masse. Og tar det for gitt at mat kommer på bordet. For mat må man jo ha, må vi ha, må vi ikke?
Uten mat forsvinner vi, da blir vi mat (middag?) for alle små kryp og bakterier som måtte være i nærheten. Og dette ønsker vi jo ikke, ikke nå. Vi vil jo leve! Så i valget mellom å spise eller bli spist, er valget vanligvis enkelt. Så lenge der finnes et valg. For jungellovene kan ingen slippe unna…
Men lite av dette farer gjennom hodet, der man sitter og gleder seg til neste munnfull. For er det ikke fantastiskt, at noe så livsnødvendig kan bære med seg en så stor mengde nytelse?
I dag er i dag, i går var i går.I morgen er en annen gang, en gang vi ikke helt en gang kan vite skal skje. I dag derimot, i dag er nå. Og nå kan alt skje. – eller ingenting?
I dag kan jeg gjøre alt jeg ikke gjorde i går, alt jeg ikke kommer til å gjøre i morgen. I dag er livet nå, ikke en annen gang. Og dette gjør det mye enklere å leve.
Det er enklere å holde hodet på et sted av gangen. I stedet for å sulle rundt i en verden av kanskjer og skal bli. Selvfølgelig er kanskjeverdenen på mange måter enklere, ettersom man slipper å forholde seg til noe konkret. Noe virkelig, noe i det hele tatt.
Men i dag er i dag, i morgen er i dag i går. Hvis det da blir noen morgen i det hele tatt…
Han er på TV
Jeg har ikke sett ham på 9 måneder
Han er på tv
Jeg ler
Han er på tv
Han er på tv
Minner om noen jeg ikke kjente
Han er på tv
Hyggelig fyr
Han er på tv
Hvor er alle heltar henn?
Han er på tv
Jeg så han hver dag
Han er på tv
Skoleår vi aldri glemmer…
————–
Slik er det når man er vant til å holde til i musikk-/dans-/drama avdeliger på norske vidregående skoler. Sære overraskeler kan komme når som helst. Riktignok er det ikke noe spesielt i å være på tv-skjermen i disse dager, men likevel bringer plutselige forekomster mer latter inn i stua enn man skulle tro. “Onkel Lauritz er på video….”
Plutselig er jeg våken
Pang!
et minutt, en dag, en time
- et øyeblikk
Når jeg sover er jeg glad
trist, hverken, alt
Når jeg sover er alt
for mye
Når jeg sover takler verden meg
ikke jeg den
Vi sover…
En venn av meg sover aldri
Nesten
Er han mer våken?
- fordi han ikke drømmer?
Sover han ikke
Er han våken
Ikke våken
Ikke sove
Ikke noe
Ikke alt
Noe
Ingenting
Øyeblikket?
- Hvor ble det av?
Jeg sovnet visst igjen
Blekk faller på papir
Hånden fører frem
- mot noe?
Det gikk en samojed over skjermen. Damen i sofaen løfet hodet, logret nesten og så fornøyd på tv’en. Et vanskelig hundeliv må det være, å kun bekymre seg om bakgrunnen i nyhetsinnslag.
Fingre glir over tastaturet, trette øyne studerer enda et skjermbilde. Så enda et, nytt klikk, nytt bilde. Nye ord, masse ord, ingen ord. Alle vil de ha meg, men ingen sier at jeg kommer inn. Ingen har tro på meg, likevel tar de tak i drømmene mine. – og sier de har de samme drømmene. De samme fremtidshåpene. Så lenge jeg velger dem, og passer inn i deres verden av skulle-måtte-kunne alt.
Skolevalg er noe herk. Det var vanskelig nok å bestemme seg for en vidregående linje, og vente i spenning på å komme inn. Ikke at det egentlig var noe problem for min del, men spenningen var fortsatt til stede. Da var det spenning, nå er det bare skummelt.
Det er ingen lengre som sier at jeg må holde meg innenfor fylket, som sier at den ene linja jeg ville gå på blir nedlagt slik at valget blir selvsagt, det er ingen logiske linjer lenger. Ingen. De finnes ikke, ikke når du har gått tre år på musikkklinja, og vet at du ikke har sjangs i havet på å komme inn på musikkhøgskolen. Da står du der med et instrumet i hånda, og muligheter til langt over ørene.
Muligheter: filosof eller sykepleier? Barnehagetante eller jusrist? Eller hva med fagskole, for å gjøre forvirringen helt komplett? – eller hva med fagskole?
Norges Kreative, Fotofagskolen, NiSS og uenderlig mange andre ymse greier. Mange glorete brosjyrer som roper ut om yrker som om de skulle være meningen med livet. Hva om en stakkars søker kun ønsket noen år som student, hvor man kanskje til og med kunne lære noe man virkelig brant for.
Yrker interesserer meg ikke, ikke nå. Da hadde jeg blitt snekker (merk: ikke noe stygt sagt om de som går byggfag). Og det ønsker jeg ikke, ikke nå. Nå vil jeg bare finne ut hva jeg skal gjøre om et halvt år. Resten er ikke så farlig, har aldri vært så farlig. Det viktigste er det som er nå. – eller snart. Ikke alt det som kommer en annen gang. Jeg vil bare finne noe jeg vil.
Men kanskje det jeg vil ikke finnes? For i den norske utdanningslabyrinten, hvor studentene skal gjøre så utrolig masse, har jeg ennå igjen å se en rettninging som ikke er en utsettelse, eller et kompromis, mellom noens drømmer og andres virkelighet.
- eller kanskje jeg rett og slett er på feil jorde, feil klode, feil by, feil nettside. Der alle vil ha meg, men ingen ønsker meg velkommen.
