Overveldet av bildets sannhet

Hennes minne, på trykk
for å gjenfinne min mor
Gjenfant jeg henne?
Ved enden av en liten trebro
bakover i tiden
et likegyldig foto
Min egen mor
Overveldet av bildets sannhet
ubevegelig foran øyet
Dette har vært
de var der -
Et nærhetsbevis!
uten fremtid
En platt død
katastrofen som allerede har skjedd
min fremtidige død
Noema
ikke ser sånn ut
gir en bit av sannheten
Fotografiet er platt
En steril kropp
så på meg uten å se meg
Beslektet med galskap?
Den fotografiske ekstasen

“Ode til Barthes” – del 2
“Ode til Barthes” – del 1

Basert på Roland Barthes’ “Det lyse rommet” 2. del.

Jeg blir et spøkelse, så et bilde kan fødes

Fotografiet i seg selv
er dette her – Se!
Personlige inntrykk
og dødens gjenkomst
Jeg blir et spøkelse, så et bilde kan fødes
i en usikker kunstform
som får meg ut av balanse
Et paradoks
Nonner og soldater
Punktuerte studium
uten høflig interesse
og etnologisk viten
Relasjonen mellom teater og dødskultus
som har sjokket som prinsipp
Kan ikke Fotografiet bety noe?
En annen form for synskhet
som sårer meg
En samtidig tilstedeveærelse
som utleverer meg
Ikke fotografens dyktighet
skaper en liten stjerne på fotografiets rute
Jeg klarer ikke si hvorfor
Et blindt felt
Fotografiets natur

“Ode til Barthes” – del 1
“Ode til Barthes” – del 2

Basert på Roland Barthes’ “Det lyse rommet” 1. del.

Skriveprosjekt videre…

Anyone can become a writer. The trick is staying a writer.
~Harlan Ellison
 
 

Noen ting her i verden er pinlig sanne, som for eksempel sitatet ovenfor. Det verste er aldri å begynne på noe nytt (selv om det i mange tilfeller kan være ille nok), men å fortsette. En enda større utfordring blir det hvis vi i tillegg skal fortsette med deler av den samme gnisten som drev oss i gang i første omgang.

Lykke til!

Årets prosjekt!

Nyåret er som kjent i full gang, og folks gode forsetter har begynt å få frynsete kanter. Dette er hvis ennå eksisterer så langt ute i januar. Mitt forsett dette året er å fortsette å gjøre nye ting. Ting jeg ikke har holdt på med på en stund, og ting jeg ikke har turt fullføre. Denne bloggen er en av dem.

Feanare: Hei bloggen, lenge siden sist! Hvordan har du det?
Bloggen: …
Feanare: Bloggen. Fine, lille vennen, hva har du gjort i det siste?
Bloggen: …
Feanare: Ok. Hva sier du til å starte samtalen igjen?

…

Vi prøver.

 

Plutselig var det sommer

Det er noe sært med våren i Norge. Kanskje er det noe sært med våren alle steder. Den kommer plutselig, ikke bare delvis og mildt. Plutselig er det sommer, og ingen vet egentlig hvor våren ble av. Den druknet seg selv i regnvær, eksamener og ting man burde ha gjort. Det ble ikke noe snø i år.
Jeg husker varme vinder strøk meg over kinnet, hvisket sin ankomst og så forvant. Vinteren tok overhånd igjen, men nå er det sommer? Noe kjapt og lydløst må ha sprunget forbi. For nå er alle lam født, og fuglunger har begynt å forlate reiret. Noe mystisk må ha skjedd. En eller annen gang i løpet av vinteren…

Et skritt tilbake

Laptopen min har vært på reperasjon i en halv evighet, nå er den tilbake. Jeg har vært på reperasjon i en evighet, en er jeg tilbake? Aner ikke. Et skritt, en tanke, en vei. Tilbake til verden, som jeg egentlig aldri forlot.
Datamaskinen, med alt av nedlagt arbeid, gikk hen og døde. Nå sitter vi her begge to, og lurer på hvor våren ble av. Eller når den kom, for nå er den uomtvistelig her. Kirsebærtrærne blomstrer i nabobyen, og vi har en påskelilje i hagen. Det blomstrende livet er tilbake, og tilbake er så mangt.

God 17. mai!

Nå er russetiden over

Påsken er sen i år

Det er vår i Norge. Snøen er en meter høy utenfor vinduet. April, sier de dette er. April.
April er måneden før den jeg ble født i. April er den andre vårmåneden. April er påske.
Påske derimot er ingen årstid, men tanker om liv og død.
Sol, vår, gamle blader og foretillinger.
April derimot er slaps
Som snegler seg
forbi

Middag er hellig

Middag, det store fellesmåltidet, er hellig. Med alle dets diskusjoner,  underfundige  tankehopp  og livslyst.  Maten kommer så i andre rekke, selv om den er likså viktig.  Delige lukter fyller ganen, følelsene  ruser i kroppen, selv om det er liv vi tar for å holde oss i live.

Jeg ser på maten, maten ser ikke meg. Jeg åpner munnen, intet kan kjempe i mot. Ingen jakt, ingen ære, intet rituale for å minnes matens offer. For det var på ingen måte frivillig, var det? Dyret ba aldri om å bli spist, grønnsakene ba aldri om å bli høstet. Like vel spiser vi, masse. Og tar det for gitt at mat kommer på bordet. For mat må man jo ha, må vi ha, må vi ikke?
Uten mat forsvinner vi, da blir vi mat (middag?) for alle små kryp og bakterier som måtte være i nærheten. Og dette ønsker vi jo ikke, ikke nå. Vi vil jo leve! Så i valget mellom å spise eller bli spist, er valget vanligvis enkelt. Så lenge der finnes et valg. For jungellovene kan ingen slippe unna…

Men lite av dette farer gjennom hodet, der man sitter og gleder seg til neste munnfull. For er det ikke fantastiskt, at noe så livsnødvendig kan bære med seg en så stor mengde nytelse?

Ny dag, nye muligheter

I dag er i dag, i går var i går.I morgen er en annen gang, en gang vi ikke helt en gang kan vite skal skje. I dag derimot, i dag er nå. Og nå kan alt skje. – eller ingenting?

I dag kan jeg gjøre alt jeg ikke gjorde i går, alt jeg ikke kommer til å gjøre i morgen. I dag er livet nå, ikke en annen gang. Og dette gjør det mye enklere å leve.

 
Det er enklere å holde hodet på et sted av gangen. I stedet for å sulle rundt i en verden av kanskjer og skal bli. Selvfølgelig er kanskjeverdenen på mange måter enklere, ettersom man slipper å forholde seg til noe konkret. Noe virkelig, noe i det hele tatt.

Men i dag er i dag, i morgen er i dag i går. Hvis det da blir noen morgen i det hele tatt…

Overraskelse i “Himmelblå”

Han er på TV
Jeg har ikke sett ham på 9 måneder
Han er på tv
Jeg ler
Han er på tv

Han er på tv
Minner om noen jeg ikke kjente
Han er på tv
Hyggelig fyr
Han er på tv

Hvor er alle heltar henn?
Han er på tv
Jeg så han hver dag
Han er på tv

Skoleår vi aldri glemmer…

————–

Slik er det når man er vant til å holde til i musikk-/dans-/drama avdeliger på norske vidregående skoler. Sære overraskeler kan komme når som helst. Riktignok er det ikke noe spesielt i å være på tv-skjermen i disse dager, men likevel bringer plutselige forekomster mer latter inn i stua enn man skulle tro. “Onkel Lauritz er på video….”