Skjelvende, skremmende skolevalg

Fingre glir over tastaturet, trette øyne studerer enda et skjermbilde. Så enda et, nytt klikk, nytt bilde. Nye ord, masse ord, ingen ord. Alle vil de ha meg, men ingen sier at jeg kommer inn. Ingen har tro på meg,  likevel tar de tak i drømmene mine. – og sier de  har  de samme drømmene. De samme fremtidshåpene. Så lenge jeg velger dem, og passer inn i deres verden av skulle-måtte-kunne alt.

Skolevalg er noe herk. Det var vanskelig nok å bestemme seg for en vidregående linje,  og  vente i spenning på å komme inn. Ikke at det egentlig var noe problem for min del, men spenningen var fortsatt til stede. Da var det spenning, nå er det bare skummelt.
Det er ingen lengre som sier at jeg må holde meg innenfor fylket, som sier at den ene linja jeg ville gå på blir nedlagt slik at valget blir selvsagt, det er ingen logiske linjer lenger. Ingen. De finnes ikke, ikke når du har gått tre år på musikkklinja, og vet at du ikke har sjangs i havet på å komme inn på musikkhøgskolen. Da står du der med et instrumet i hånda, og muligheter til langt over ørene.
Muligheter: filosof eller sykepleier? Barnehagetante eller jusrist? Eller hva med fagskole, for å gjøre forvirringen helt komplett? – eller hva med fagskole?

Norges Kreative, Fotofagskolen, NiSS og uenderlig mange andre ymse greier. Mange glorete brosjyrer som roper ut om yrker som om de skulle være meningen med livet. Hva om en stakkars søker kun ønsket noen år som student, hvor man kanskje til og med kunne  lære noe man virkelig brant for.
Yrker interesserer meg ikke, ikke nå. Da hadde jeg blitt snekker (merk: ikke noe stygt sagt om de som går byggfag). Og det ønsker jeg ikke, ikke nå. Nå vil jeg bare finne ut hva jeg skal gjøre om et halvt år. Resten er ikke så farlig, har aldri vært så farlig. Det viktigste er det som er nå. – eller snart. Ikke alt det som kommer en annen gang. Jeg vil bare finne noe jeg vil.

Men kanskje det jeg vil ikke finnes? For i den norske utdanningslabyrinten, hvor studentene skal gjøre så utrolig masse, har jeg ennå igjen å se en rettninging som ikke er en utsettelse, eller et kompromis, mellom noens drømmer og andres virkelighet.

- eller kanskje jeg rett og slett er på feil jorde, feil klode, feil by, feil nettside. Der alle vil ha meg, men ingen ønsker meg velkommen.