Middag, det store fellesmåltidet, er hellig. Med alle dets diskusjoner, underfundige tankehopp og livslyst. Maten kommer så i andre rekke, selv om den er likså viktig. Delige lukter fyller ganen, følelsene ruser i kroppen, selv om det er liv vi tar for å holde oss i live.
Jeg ser på maten, maten ser ikke meg. Jeg åpner munnen, intet kan kjempe i mot. Ingen jakt, ingen ære, intet rituale for å minnes matens offer. For det var på ingen måte frivillig, var det? Dyret ba aldri om å bli spist, grønnsakene ba aldri om å bli høstet. Like vel spiser vi, masse. Og tar det for gitt at mat kommer på bordet. For mat må man jo ha, må vi ha, må vi ikke?
Uten mat forsvinner vi, da blir vi mat (middag?) for alle små kryp og bakterier som måtte være i nærheten. Og dette ønsker vi jo ikke, ikke nå. Vi vil jo leve! Så i valget mellom å spise eller bli spist, er valget vanligvis enkelt. Så lenge der finnes et valg. For jungellovene kan ingen slippe unna…
Men lite av dette farer gjennom hodet, der man sitter og gleder seg til neste munnfull. For er det ikke fantastiskt, at noe så livsnødvendig kan bære med seg en så stor mengde nytelse?
